Kampene i Gratangen

Om kampene i Norge hvor soldater med tilknytning til nordvikslekta deltok

Full krig i Gratangen 25. april 1940

Hentet fra boka «1940 FRA KAMPENE I NORGE.»

Tegninger er laget av Andreas Hauge


Snart var noen av trønderne kommet såpass til krefter at de ville gå til angrep på tyskerne, som de flere steder tydelig kunne se.


Men divisjonsledelsen kjente tyskernes styrke og ville ikke slippe trønderne løs alene under så risikable omstendigheter.

 

Tyskerne ble overrasket av at norske soldater dukket opp i  snøføyka, og et par av patruljene deres tørnet uventet sammen med nordmennene. Det ble skuddveksling. Av en patrulje på fire mann på vei mot Fjordbotneidet vendte bare en såret soldat tilbake og kunne avlegge rapport til sjefene.


25. april var det så tyskernes tur til å gå til aksjon. «Om vi ikke slår nordmennene i natt, så slår de oss i morgen» mente bataljonssjefen.


Ca. kl. 04.30 ble angrepet satt i gang, men da de nærmet seg husene på Moen, dukket en norsk patrulje opp på veien foran dem, og det tunge kompaniet ble tvunget til å skyte for tidlig.


Nordmennene ble dermed varslet, og myldret ut av husene i sine hvite forsvinningsdrakter. Motstanden økte etter hvert, og tyskerne kom bare langsomt fram gjennom den dype snøen.


Nå slo også tyske bombekastergranater ned, og tunge maskingeværer åpnet ild. Tyskerne brøt inn mellom husene, beskutt fra flere kanter. Brennende bygninger kastet et ildskjær over kampfeltet, og tyskerne gjorde bruk av håndgranater for å drive nordmennene ut av husene.


Krigsfanger og sivile ble drevet foran, og de ropte «ikke skyt, vi er norske!!» 


Sersjant Lian betjente sin Colt-mitraljøse med iskald ro og plukket ned tyskere med enkeltskudd midt blant fanger og sivile.


Kjøkkenvinduet bak ham var gjennomhullet, og kasserollene på komfyren innenfor så ut som et sold.


En norsk soldat lå med sitt Madsen maskingevær fremme på en brink og forsøkte å stanse en tysk avdeling som var under fremrykning lang skråningen nede ved sjøen. Kamerater lå bakenfor og rakte ham ladde magasiner. Han oppholdt fienden i lang tid, men ble til sist liggende igjen i stillingen.


I den tyske skitroppen som gikk i teten falt løytnanten.


Det tyske hovedangrepet fra vest stanset opp ved Moen. Den kraftige norske ildgivningen fikk dem til å frykte tilbakeslag.


Det lyktes til sist størstedelen av trønderne med sin bataljonssjef å unnslippe mot nordøst. Etter ca. 6 timer, omkring kl. 10.30 ebbet kampene ut.


34 døde trøndere lå igjen sammen med 65 til dels hardt sårede.


Sårede og sanitetspersonellet ble igjen mens resten av bataljonen tok seg tilbake til Lavangen.


Vi kunne nå se at Alta bataljon rykket frem og gikk i stilling på Fjordbotneidet.


Dette hadde også den tyske bataljonssjefen sett og hadde det travelt med å trekke sine styrker tilbake slik at han ikke skulle dele skjebne med trønderbataljonen. 


Tyskerne hevdet at de tok 208 fanger, men i dette tallet inngår sannsynligvis mange sivile.


Blant fangene var det antakelig rundt 150 soldater.


Fiendens tap ble av tyskerne oppgitt til 9 falne og 17 sårede.


De følgende dagene oppsto det skuddveksling mellom tyskerne og Alta Bataljon, som stadig plaget tyskerne med ild oppe fra Fjordbotneidet, og den 27. April ble det klart at tyskerne hadde oppgitt Gratangen.


Lange tog av kjerrer med rødekorsflagg kjørte gjennom dalen mens tyske og norske sårede hinket ved siden av.


Vi var igjen herrer i Gratangen, men det hadde kostet dyrt!















Gravsted for falne i Gratangen


Gunnar Bøe, fra Bøfjorden og Hallvard Røen fra Kvanne var blant de falne.


Den 7. juni 1941 vart de ført sørover med «Håkon Adelsten» og gravlagt ved Åsskard og Stangvik kyrkje. Minnebautaer er reist.