Trønderbataljonens sanitet i arbeid etter slaget i Gratangen

Sanitetssoldat Erik Bruset fra Todalen forteller:

(gjengitt fra boka «Slaget i Gratangen» av Helge Husby)

Vi fikk ordre om å samle de som var såra. Vi måtte ta de som var mest såra først, og det var flere frå vårt lag der. Det var trist å se de som hadde det vondest og kanskje ikke klarte seg. Utstyret vi hadde å hjelpe oss med, var for det meste forbindingssaker og smertestillende midler. Morfin gikk det mest på. En som var med i bataljonen som kjentmann, var fra Gratangen. Han var hardt såret, men ville ikke ha noe hjelp. Han følte at han ikke levde lenge over likevel. Hjelpearbeidet gikk i ett kjør, og da andre dagen kom var det ca. 60 sårede.

I kveldinga gikk jeg og en til ned i skogen for å lete etter flere. Vi fant tre som vi fikk inn i et hus i Gratangsbotn. En var død og to i live. Den ene var skutt gjennom brystet på høyre side, men han klarte seg. To andre ble også lagt inn der. Den ene lå på kjøkkengolvet, og han var det lite liv i. Legen holdt på med den andre inne i et kammers, så jeg måtte prøve å hjelpe han som lå på gulvet, han hadde så vanskelig for å puste. Mens vi holdt på der, kom det inn to eller tre tyskere med en såret tysker. Vi var i samme rom som fienden. Det var en rar følelse. De tilhørte den tyske saniteten. En må vel si det var godt samarbeid, for jeg vet de tok med seg en såret nordmann også.

Vi var tre mann på hver kjelke som gikk og samlet lik. Disse skulle vi samle inne i ei høyløe. Vi måtte ta med alle, både norske og tyske soldater. Det ble ca. 40 stykker tror jeg. En av legene hadde vært i løa og sett, og han kom tilbake med beskjed om at oppdraget ikke var bra nok utført. Likene skulle legges opp lagvis, på en finere måte enn det vi hadde gjort. Tyskerne skulle ligge på den ene siden, og norske befal og soldater på den andre.

Saniteten hadde over 60 soldater som måtte til behandling på sykehus. Noen kom til Tromsø, Noen til Sykestua på Setermoen militærleir, men de hardest skadde ble sendt til Harstad sykehus.

Sanitetssoldat Ola K. Nordvik skriv i dagboka si:

Natt til laurdag 27. apr. byrja vi å transportere dei såra til Harstad sykehus. Først drog vi dei ei mils veg på slepebåre til Foldvik, så med ei motorskøyte til Harstad. 65 sårede i alt, deriblant var Halvor Røen som låg bevisstlaus heile tida.

Tyskarane hadde sprengt to bruer før oss, men med mykje strev kom vi oss over likevel. Vi kom til Harstad søndags morgon (28. april). Der var det fullt av engelske soldatar i gatene og krigsskip på havna. I Harstad var det et stort sykehus og der fekk dei sårede det godt. Mandag bar det innover til Lavangen att med motorskøyte.

Olav Grefstad fra 2. Kp som ble såret under den tyske ild-åpningen om morgenen den 25. april forteller:

«Vi som var hardest såret ble surret fast på kjelker og sanitetssoldater dro oss oppover til riksveien. Jeg tror jeg var den siste som kom opp på veien. Akkurat da jeg kom opp startet Altabataljonen å skyte mot oss med mitraljøse. De som dro meg opp slapp kjelken for å komme seg i dekning. Jeg for da bakover et stykke og ble liggende helt uten skjul og dekning. Jeg var som sagt fastsurret og kunne ingenting gjøre. Kulene pep og smalt rundt meg og jeg trakk et teppe over hodet slik at jeg slapp å sjå. Så vidt jeg vet ble ingen truffet. Når skytingen stanset kom de som skulle dra meg frem igjen og trakk meg opp på veien. Det var da fult av bjørkegreiner og kvister på teppet som jeg hadde over meg.  Vi brukte over 6 timer på turen ut til båtene, for vi ble heftet en del da tyskerne sprengte brua over Storfossen. Vi kom oss over elva på ei snøbru nedenfor den sprengte brua. Det var et langt tog som langsomt beveget seg utover langs fjorden. Ca. 50 – 60 sårede, de fleste på bårer og en hest med slede. De som maktet måtte gå»

(Fra boka «Gratangen 1940» av Olav Vollan og Johan Helge Berg)