Det var de sentrale delene av Midtvesten, Minnesota, Illinois, Dakota, Wisconsin og Iowa som fikk flest nordmenn.
I dag er det omlag 4,5 millioner mennesker som definerer seg som norskamerikanere.
I Minneapolis, som er den største byen i Minnesota, er det sågar flere norskamerikanere enn det er rene amerikanere (58 prosent). I Minnesota kan man fortsatt finne stedsnavn som Sundal og Rindal.
Starten
4. juli 1825 forlot den lille seilskuta Restauration kaien i Stavanger med 52 passasjerer om bord.
Cleng Peerson fra gården Hesthammar i Tysvær kommune ledet emigrasjonen. Noen år tidligere hadde han vært i Amerika for å undersøke hvor det var best for nordmenn å bosette seg. Han valgte ut Ontariosjøen i New York som det ideelle stedet. Her er det fortsatt den dag i dag en vei som heter Norway Road.
Turen med Restauration til New York tok tre måneder. Da var antallet passasjerer steget fra 52 til 53. Kaptein Lars Larsen Geilane og kona Martha ble foreldre til datteren Margareth Allen underveis på turen. Senere etablerte Cleng Peerson flere bosettinger i USA, blant annet stedet han kalte Norway i Illinois.
Turen i 1825 var starten på en over hundre år lang historie med utvandring til USA. Over 900.000 nordmenn har siden den gang valfartet til USA og Canada i søken etter et bedre liv. Utvandringen gikk hovedsakelig i tre bølger. Den første kom fra 1866 til 1873. Den andre og største bølgen varte fra 1879 til 1893, og den tredje og siste kom i det første tiåret av 1900-tallet
Motivasjonen for å gi opp livet i Norge og søke lykken på den andre siden av Atlanterhavet var sammensatt av fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsreguleringer i Norge. Noen var også eventyrlystne og hadde hørt rykter om billig og godt jordbruksland i Amerika.
************************
Forfatter Toril Brekke har skrevet en fengslende trilogi om den norske utvandringen til Amerika:
«Lovede landet» – «Gullrush» – «Drømmen om Amerika»
Disse bøkene gir et godt bilde av typiske skjebner for mange emigranter fra Norge.
************************
Lokal utvandringshistorie
Dordi Glærum Skuggevik har skrevet «UTVANDRINGSHISTORIE FRA NORDMØRE - Stangvik og Surnadal prestegjeld»
Se nettside:
Utvandringshistorie fra Nordmøre : Stangvik og Surnadal prestegjeld (nb.no)
Blant annet skriver Dordi om Anne Kathrine Glærum (Søyset) Aune f. 1851
Anne Kathrine er en av dem som kommer fra gode forhold i Norge og ender opp i ekstreme livsforhold de nok aldri hadde forestilt seg, og som folk flest ikke har hørt noen versjon av. Anne Kathrine bodde i Austigard på Glærum til hun var 12 år, da faren kjøpte Søyseten. Selv om barna vokser opp på Søyset, bruker de likevel Glærum som navn i USA.
Anne Kathrine ble godt voksen, før hun fikk noen livsledsager. Inderst Lars Erikson Aune, dreng f. 1866 i Rindal, og Ane Larsdatter Søiseth, giftet seg i Stangvik i 1889. De fikk døtrene Ingeborg f. 1890, og Maret f. 1892.
Anne Kathrine var 15 år eldre enn drengen hun giftet seg med, og det går fram av brev fra søsteren på Søyset til USA, at det var ansett som skandaleekteskap, både av familien og sladrekjerringene. Anne Kathrine hadde et foto av en ung gutt, som hun aldri sa hvem var. Familien tror han er en sønn som Lars hadde i Norge.
Lars reiste til Amerika, og Anne Kathrine kom etter med de to små døtrene. Da hun landet i New York, ble hun utsatt for såkalte ”runners” - landsmenn som robbet landsmenn, under foregivelse av å ville hjelpe dem til rette med å finne vei og framkomstmiddel. Nordmenn ranet nordmenn, svensker ranet svensker, tyskere ranet tyskere etc.
Anne Kathrine stod på kaia i New York, midt i livet - med to småjenter og en mann langt inne i Minnesota et sted. Alt hun hadde var håndveska si. I den hadde hun to sølvskeier som hun hadde etter slekta si på Glærum. Datterdatteren, Kathryn, som vi intervjuet i San Leandro i California, bar den dagen vi var der, smykker som var laget av ene skeia. Mønsteret er det samme som på ”Gammel-Sjur-skeiene” som eies i familien i Norge i dag. Gammel-Sjur var Anne Kathrines oldefar.
Anne Kathrine hadde mistet et rikholdig utstyr: Kopper og kar, duker, håndarbeider, sengklær - ja, alt.
Hun reiste til Michigan, videre til Wisconsin – via slektninger sannsynligvis, og kom til Ironton, en liten gruveby ved Mississippi, omtrent 3 timer med bil i dag, rett øst fra Fergus Falls og Otter Tail County.
Lars hadde allerede rukket å skaffe seg en sønn med en annen dame, og alt han hadde i denne verden, var ei tjærepapp-hytte med ett rom, en gang og et lite soverom. Han hadde først arbeidet i innhøstningen i Nord-Dakota, og deretter kjøpt dette landet, i håp om å gjøre malmfunn og bli rik i en fei. Det skjedde ikke, og gruveselskapet kjøpte senere landet.
Anne Kathrine tok sønnen til Lars til seg, og oppdro ham sammen med døtrene sine.
De satte opp enda ei tjærepapp-hytte, som sovehus for ti gruvearbeidere som Anne Kathrine kokte og vasket for. I ei lita hytte til hadde hun ei ku. De fikk tak i et par kyr til. Dyra fikk kyndig stell av Anne Kathrine. Hun vasket og skrubbet all tid, og var svært renslig. Hun kokte for 15 personer.
I armoden som ble permanent, hadde Anne Kathrine overskudd til å plante blomsterhage foran hytta si. Hun smilte aldri, lo aldri, men gråt ofte og mye. Ofte gikk hun til enden av Lake Menomin og satt og så utover vannet og gråt. Men nynnet gjorde hun alltid, og hun lærte døtrene alle sangene hun kunne. Anne Kathrine hadde et trist liv, sier datterdatteren, men hun prøvde å gjøre det beste ut av alt. Hun satte av og til døtrene i robåt og rodde over sjøen og drakk kaffe med folk hun kjente der.
Datteren Ingeborg ble sendt til Anne Kathrines søster Marit, i Scanlon ved Duluth, for å gå på skole da hun var i 6. klasse. Ingeborg var skarp og selvlært, ivrig leser. Hun snakket og skrev både norsk og engelsk - svensk også, sier Kathryn. Ingeborg kom hjem etter 10 mndr. - sluttet skolen fordi hun var redd læreren.
Anne Kathrine snublet en dag i fjøshytta, og slo hodet inn i en rusten spiker. Såret grodde ikke, og hun fikk kreft. Omtrent samtidig ble Lars kreftsyk i leppa av pipa, og det spredte seg ut over ansiktet.
De lå samtidig på det siste, og de var svært bekymret for jentene. Den yngste red hver dag til Ironton, hvor hun jobbet på postkontoret. Ingeborg hadde tenkt seg bort for å ta sykepleierutdanning. Nå bad foreldrene om at hun skulle gifte seg med kjæresten - John Aune fra Rindal, så de kunne dø i den forvissning at det var en mann i familien som ville støtte dem når foreldrene døde.
Ingeborg og John dro til byen og giftet seg, men Ingeborg fikk ikke flytte sammen med John før en uke etter vielsen. Hun måtte pleie de dødssyke foreldrene som døde tre dager etter vielsen, med bare 24 timers mellomrom. En nabokone hjalp henne å vaske og stelle de døde, som ble lagt i hjemmesnekrede trekister og kjørt på slede til Woodland-kirkegården i Deerwood.
Anne Kathrine døde 7. februar - 60 år gammel. Lars døde 8. februar 1911 - 45 år gammel.
************************
«Gullkongen fra Stangvik»
Fredrik Christens. Bruseth f. 1867 i Austigard Stangvik var blant de mer heldige utvandrerne.
I følge Hans Hyldbakk reiste han til Amerika i 1888 og dreiv som gullgravar i Alaska.
Han kom heim til Stangvik i 1899 som den rikaste mannen i heimbygda.
Han bygde seg da nye storslåtte hus i Stangvik. I 1900 kjøpte han Sluppen gård ved Trondheim.
I 1906 kjøpte han dampbåten «Yukon» og dreiv havfiske.
Han gav også økonomisk tilskudd til ymse foretak, som f.eks. nytt orgel til Stangvik kirke og til Todalen kirke.
************************
Emigrant og gruvearbeider i USA og Canada
Olaus Gjeldnes f. 1856 i Trøinn i Stangvik.
(Hentet fra Wikipedia)
Som 15-åring skal Olaus ha satt rekord med 28 meter i skihopping, en lengde som med god margin slår det som i de fleste lister regnes som verdensrekorden på den tiden.
Han skal ha emigrert til USA som 16-åring i 1873 (det nøyaktige tidspunktet er usikkert), og han arbeidet deretter i gruver i Michigan, Missouri og Colorado.
I 1882-83 arbeidet han med sølvleting i Nord-Norge. Etter at han kom tilbake til USA, skal han ha satt seg på skolebenken, men det er lite trolig at han fullførte noen utdannelse som gruveingeniør.
De neste årene fortsatte han sitt omflakkende liv som gruvearbeider og administrator med utvikling av nye gruver.
Han giftet seg med norskfødte Sigrid Hendrickson i Spokane, Washington i 1890.
Jeldness kom til byen Rossland i British Columbia i Canada i november 1894, og begynte året etter som uavhengig skjerper. Sammen med amerikaneren Jefferson Lewis skjerpet han flere gull- og kobberrike områder utenfor Rossland, og de tjente gode penger da de solgte utvinningsrettighetene til gruveselskaper i 1897. Gullrushet i fjellene ved Rossland gjorde byen til en av de største i Vest-Canada.
Skipionér i Canada
Mens han bodde i Rossland, utmerket Olaus Jeldness seg som skiløper. Han tok seg fram i fjellene på ski, kjørte ned bratte fjellsider, og drev med skihopping. Han var leder for skiklubben i Rossland, som ble stiftet i 1896 eller 1897. I mars 1897 organiserte han i Rossland det første dokumenterte skirennet i Canada, et utforrenn som han selv vant. Året etter var han med på å arrangere Rosslands første vinterkarneval, en tilstelning der blant annet utfor- og hopprenn (betegnet som canadisk mesterskap) inngikk. Jeldness vant begge øvelsene, og han vant igjen i 1899. Han flyttet til Spokane sommeren 1899, men kom tilbake til Rossland og vant utfor- og hopprennene for tredje gang vinteren 1900.
Etter dette la han opp som aktiv skiløper, men han beholdt engasjementet for skisport resten av livet.
Rossland Winter Carnival arrangeres fremdeles hvert år.
Bildene nedenfor: (Olaus Jeldness winning the 1898 Canadian Championship in Jumping and the Ski Race.) ~ Canadian Ski Museum
************************
Av totalt 19965 registrerte personer som er født mellom 1840 og 1899 som har tilknytning til nordvikslekt, er det 2868 personer som har utvandra til Amerika og ikke kommet tilbake til Norge. Dette tilsvarer ca. 14,4 % av denne befolkningen! Totalt er det registrert 3460 personer som utvandret og ikke kom tilbake.
Jeg har forsøkt å sortere disse folkene etter grendene de var født, og tar med noen av dem her: