| Historie |
- Fra Wikipedia:
Han ble cand. theol. ved Menighetsfakultetet i 1924, var hjelpeprest i Bragernes i Drammen 1925, sogneprest i Sør-Fron 1933, rektor ved Menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar 1934, biskop av Agder (nå Agder og Telemark bispedømme) 1946– 1951 og biskop av Oslo 1951-1968. Han ble omtalt som en myndig prelat med store evner som forkynner[trenger referanse].
Han var aktiv i kirkekampen under den annen verdenskrig som medlem av Den midlertidige kirkeledelse og deretter Den hemmelige kirkeledelse. Han ble arrestert høsten 1944 og satt internert på Berg interneringsleir til frigjøringen.
Smemo var redaktør for Luthersk Kirketidende 1938-1946 og hadde en lang rekke kirkelige tillitsverv, bl.a. som medlem av eksekutivkomiteen i Kirkenes Verdensråd og visepresident i Det Lutherske Verdensforbund. Han utga flere bøker, bl. a. Er prekenens tid forbi?, Kjærligheten hos troens apostel, prekensamlingen Guds Ja og 3 salmesamlinger, hovedsakelig oversettelser, men også egenforfattede salmer. Hans oversettelse av er blant hans mest kjente verk. Han skrev en lang rekke fag-teologiske artikler (for en utfyllende bibliografi, se Kirkens arv – Kirkens fremtid, festskrift til hans 70-årsdag 31. juli 1968.) Han markerte seg som en motstander av kvinnelige prester.[1]
Som Oslo biskop forrettet han ved kong Haakons (1957) og kronprinsesse Märthas (1954) begravelser i Oslo domkirke og han holdt prekenen ved kong Olavs signing i Nidarosdomen (1958).
Han var kommandør med stjerne av St. Olavs Orden og kommandør av første klasse av den svenske Nordstjerneordenen. Han mottok også bl. a. Kong Haakon VIIs minnemedalje i gull.[2] Smemo var dr. theol. honoris causa ved Luther Seminary, St. Paul, Minnesota, USA.
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Smemo
|
1898 - 1973 (74 år)
