Vår første seier – og vårt første tap

Onsdag 24. april. Etter at vi om formiddagen hadde beskutt et fly fra den nye stilling oppe i lia uten synlig virkning, dalte våre forhåpninger betydelig. Noe senere ble et fly fra Åndalsnes på veg oppover dalen også beskutt, og vi så røyk og flammer slå ut fra det der det forsvant i retning mot Bjorli. Ei skipatrulje oppe ved Raumyrhø mente det ville styrte ned et sted i retning mot Gautsjø - Hjerkinn.

 Ca. kl. 16.00 kom et nytt fly i temmelig lav høyde og ble beskutt av alle tre mitraljøsene. Folk som var ute så tydelig svart røyk velte ut fra skroget, og senere slo også flammer ut. Det fortsatte nedover dalen, men mistet stadig høyde, og snart fikk vi melding om at flyet var kræsjlandet ved Venge et sted, ute i Rauma. Norske og engelske soldater var dratt avsted for å ta seg av mannskapet.

 En times tid senere fikk jeg bli med kaptein Hauger nedover for å se flyet. Vi var interesserte i å se hvor treffa satt. Hauger hadde også et ærend innom Regimentskontoret på Horgheim, og oberst Thue kom personlig ut og takket for innsatsen, og holdt nærmest en liten tale for oss.

 Flyet lå på ei ør ute i Rauma, ikke svært langt fra Venge, grågrønt, stort og uhyggelig, påmalt hakekors og jernkors og merket «D-31» på høyre side. Det var et Heinkel bombefly, kanskje av litt eldre type, men en koloss var det i alle fall.

 To engelske soldater holdt vakt ved flyet og en engelsk oberst kom nettopp dit for å ta det i øyesyn. Kaptein Hauger la ikke skjul på at det var våre karer som hadde skutt det ned, - og det ble nye gratulasjoner.

 De engelske soldatene fortalte at to andre tyske fly kom til like etter kræsjet, tydeligvis tilkalt pr. radio. De kontrollerte «åstedet» i rasende fart, slo fast at her var det ingen ting å gjøre, og dro videre.

I cabinen lå enda liket av en tysk offiser. Soldatene fortalte at han nok hadde vært hardt såret, og da de kom bort til flyet trakk han pistolen sin og skjøt seg selv. Jeg var enda ikke mer råbarket enn at jeg syntes slikt var beklagelig, men det, lå snublende nær å si som ungene når de slåss-. «Ja, det var dere som begynte».

Hvor det mest virkningsfulle skuddet satt, var ikke mulig å si, hele flyet var gjennomhullet av kuler fra ende til annen, kuler som hadde kommet litt på skrå nedenfra.

 Var flyet av en litt eldre type, så var i hvert fall utstyret førsteklasses. Vi merket oss f.eks. kart over Polen, Østersjølandene og Skandinavia. Det var et eget, smidig stoff i dem, og mange områder var forsynt med røde ringer omkring byer og tettsteder, områder som sikkert kunne vente seg besøk snart, om de ikke alt hadde hatt sin besøkelsestid da.

Her skriver han om tilbaketrekkingen i Romsdalen:

Det ble en høydramatisk tur. Bilen jeg var med i ble kjørt av fenrik Osnes, og sammen med ham i førerhuset satt kaptein Hauger. Ellers var løytnant Ellingsæter, løytnant Kile og korporal Ottestad med her, og en del soldater, så vi var nok i alt 20-25 mann i bilen, noe liknende var det vel i de to andre bilene også.

Oppe i lia, ovafor Park Hotell brann det friskt i lyng, busker og tørt gress, men der oppe i floghamrene kunne det jo bare brenne. Verre var det med Åndalsnes, der så det trist ut, og vi fikk en drastisk innføring i den moderne krigs  ødeleggelser. Storparten av husa var brent ned, bare en murpipe her eller ei murtrapp der stod igjen - ett sted stod en krane og dryppet, ellers var ødeleggelsen total.

Engelske soldater myldret over alt, luftvernkanonene pekte anklagende mot sky, for likesom å understreke at det var der forbannelsen kom fra. Svære branner raste enda, og det var en uutholdelig varme da vi passerte. Det var herlig å komme forbi jernbanestasjonen og kjøre innover langs fjorden mot Hen i et svalere klima. Siden vi kjørte fra Åk hadde vi ikke sett et eneste fly og priste oss lykkelige for det, - men litt for tidlig.

Vi hadde passert Hen og var kommet rett for Åndalsnes igjen da spetakkelet brøt løs. Det startet med 3 fly som kom tvers over fjorden fra Åndalsnes og før vi fikk sukk for oss knitret mitraljøsene løs mot bilen. Vi stanset, hoppet av og sprang til skogs, glissen løvskog uten løv enda, den ga ingen dekning og skrøpelig dårlig skjul.

Da angrepet var over, entret vi bilene på nytt. Noen mann manglet, de hadde varslet de andre om at de foretrakk å gå, og vi måtte bare fortsette videre utover med redusert last.

Vi ble nå vitne til et uhyggelig drama. Tyske fly kom i bølge etter bølge, stupte nesten helt ned på hustaka, - de få som enda var igjen-, og slapp bombene ned i ruinene så sot, aske og glør stod himmelhøyt tilværs. Det engelske luftvernet skjøt som rasende, men tilsynelatende uten virkning. Flya stupte nesten ned mot kanonmunningene og viste en dødsforakt som kunne vært en bedre sak verdig.

Nytt angrep fra lufta

Vi hadde ikke kjørt langt før et nytt angrep jaget oss til skogs igjen og på nytt hadde noen karer funnet det tryggere å gå enn å bile. Det hadde de nok rett i, for ikke før hadde vi kjørt noen hundre meter igjen, så var de der på nytt, og det gikk sørgelig sakte utover mot Skorga. En gang  vi lå nesegrus under noen predte olderkvister i skråningen ovafor vegen, med mitraljøsekuler fra to innpåslitne fly plystrende i lange byger om­kring ørene på oss, kom jeg til å kikke litt opp. Over alt lå det folk mens kulene pisket opp jorda så spruten stod. Men da angrepet var over så reiste hver eneste mann seg igjen, - alle like gode. Skuddstrålene var vel gjerne glisnere enn de så ut for når en kikket slik bortover langs bakken.

Men dette gikk for sent, og kompanisjefen foreslo at vi heretter bare skulle kjøre direkte, ikke bry oss om flya, og så bar det avsted det bilen tålte og veiene tillot. Et fly passerte, skjøt ei salve, men det hørtes ufarlig ut. Like etter kom to fly, vi fikk ei breiside og dermed gikk to kuler gjennom førerhuset, like over hodene på dem som satt der. «Nei, nå begynner de å bli for nærgående», bemerket kapteinen, og da det straks etter kom 5 da bar det til skogs igjen.

Heldigvis berget vi oss gjennom det angrepet også og dette ble det siste. Nå fikk vi kjøre i fred, og kom, uten flere viderverdigheter til Eid og til krysset Nordvik - Rødven. Her forbi gikk det nå en stadig tettere strøm av militære kjøretøyer utover, og det ble til at jeg skulle stå igjen her i krysset og dirigere våre soldater rette vegen mot Rødven etterhvert som de kom. Jeg skulle bli hentet senere og bli avløst av en annen mann.

Les alle innleggene hans her: