Jektebygging

På 1500- til tidlig på 1600-tallet ser jektebygginga ut til å ha vært drevet i de fleste fjordene med passelig skog. Fra slutten av 1600-tallet nevnes Beiarn sør for Bodø som den viktigste bygda for jektebygging, mens Saltdalen nevnes først fra begynnelsen av 1700-tallet. Ellers ble det bygd jekter i de fleste fjordstrøkene i det nordlige Nordland. Særlig var samene i Skjomen, Herjangen og Tysfjord viktige. I tillegg ble det bygget noen jekter i Balsfjord og Malangen.

Fram til slutten av 1700-tallet var det få sagbruk i Nord-Norge, og alt av båtbord ble derfor laget ved at en stokk ble kløyvd i to og deretter sletthogd til rett dimensjon. Slik fikk man bare to båtbord ut av hvert tre, og skogene ble derfor ganske fort ødelagt. Jektebygginga ser ut til å ha vært en stor belastning for skogen.

På slutten av 1700-tallet var jekteskogen i stor grad uthogd i de fleste stedene der det ble bygd jekter tidligere. Tidlig på 1800-tallet begynte man å bygge jekter i Rana, og på slutten av 1800-tallet overtok Innherred i Trøndelag og Møre som det viktigste byggerområdet for jekter.

Enkelte jekter ble omrigget med to master, og førte da sneiseil på mesanmasta, som sto lengst akterut. Disse fartøyene ble kalt jektegaleaser. Etter hvert fikk jektene halvdekk for-, akterut, eventuelt også langs sidene. I stedet for dekk midtskips hadde jekta løse flak som beskyttet lasten. Disse kunne heves hvis lasten var høyere enn skandekket. Formen og det løse dekket gjorde den spesielt godt egnet for frakt av tørrfisk, som hadde lav vekt, men tok stor plass. Lasten kunne derfor stables til langt over dekket.

Betegnelsene jakt og jekt er så like at de ofte feilaktig blir brukt om hverandre. Under seil er den mest iøynefallende forskjellen jektas råseil og høyreist forstevn mot jaktas gaffelrigg med baugspryd.

Les mer om jekter her:

https://snl.no/jekt