Jektefart og  «slofart»

Jektefarten mellom Nord-Norge og Kristiansund/Ålesund/Bergen var selve livsnerven for det nordnorske samfunnet i mange år. Så å si all frakt langs vestkysten av Norge var det jekter som tok seg av fram til slutten av 1800-tallet. Det ble fraktet korn, salt, tau, seilduk, angler, tobakk, kaffe, sirup og rosiner. Bomullsklær og sprit var også blant varene som ble fraktet nordover. Sørover var det klippfisk, tørrfisk og tran.

En jekt er et enmastet, råseglrigget frakteskip bygget lokalt i bygdene. Den har sterke likhetstrekk med vikingenes knarr. Jektene fraktet varer fra bygdene inn til byene. Fra Møre til Finnmark ble jekter brukt til å frakte eksportvarer fra fiskeriene inn til eksporthavnene. Til sammen må det være bygd tusenvis av jekter i løpet av de hundreårene de seilte. Jektene hadde åpent lasterom og svært stor lastekapasitet, og tørrfisken kunne lastes langt over dekksnivå.

Før det ble mulig å ta handelsbevilling for nordlendinger var jektene eid av storbønder, handelsmenn og embetsmenn. (Handelsborgerskap er en eldre betegnelse for en offentlig tillatelse til å drive handel. Retten til å drive handel med innkjøpte varer var et privilegium for personer som bodde i og hadde handelsborgerskap i en kjøpstad eller et ladested. Denne ordningen varte til ut på 1800-tallet.) Kjerringøygarden nord for Bodø var jekte- og skipperleie lenge før det ble handelssted.

Etter hvert ble det vanlig at møringene utrustet seg med salt og andre varer som de fraktet nordover til Lofoten. Der kjøpte de opp rundfisk som de selv sløyet og saltet om bord. Dette ble kalt for «slofart».

Se også:

https://nordvikslekt.no/TNG/showmedia.php?mediaID=1162