En time over midnatt kom uværet over Titranhavet, med vind fra nord og nord-vest med orkans styrke, samt enorme nedbørsmengder. Det er sagt om ulykken at den ville fått adskillig større konsekvenser om vinden hadde kommet fra sør-vest. Men det ble ille nok.

29 farkoster ble ødelagt og 142 fiskere fra kystsamfunn i Midt-Norge omkom. Særlig hardt ble fiskeribygda Titran sørvest på Frøya rammet. Det var herfra fiskerne dro ut, og av de omkomne var 32 fra Frøya, 16 fra Kristiansund, 13 fra Smøla, 9 fra Bud og 8 fra Hitra.

Men flere fiskere enn de som omkom, klarte å berge seg på ulikt vis. De største fartøyene kunne sette til havs og vente i rom sjø til uværet gikk over før de dro tilbake til sikker havn.

Frøya kommunestyre hadde alt høsten 1897 bevilget penger til seks telefonstasjoner, hvorav én på Titran (helt vest på Frøya). I august 1899 var telefonkabelen lagt over Frøyfjorden fra Dolmøya på Hitra til Flatval på Frøya. Den første telefonstasjonen ble åpnet én måned etter Titran-ulykken, og først to år senere kunne stasjonen på Titran åpnes.

Årsakene
Om årsakene til ulykken på havet utenfor Titran, skriver stiftsamtmannen etter en tjenestereise i de ulykkesutsatte områdene 19.-24. oktober 1899, at foruten vind og mørke, var innseilingsforholdene til havna på Titran, som delvis var sperret av skipene til over 60 fiskeoppkjøpere, og de mange umerkede skjærene medvirkende til ulykken. I tillegg kom mangelen på fiskerioppsyn, mangelen på redningsskøyter og mangelen på telefon. Det siste er i ettertid karakterisert som det viktigste forhold som kunne ha hindret ulykken.

Sletringen fyr ble forbedret av Fyrvesenet allerede året etter, men en antar at fyret ikke ville betydd noe fra eller til i forhold til ulykken. Dagens fyr ble først ferdigstilt i 1923 og ble landets høyeste.

Bok om Titranulykken av Kar. H. Brox: https://www.nb.no/items/a9933eb63d563ce678c96da34093f662?page=0&searchText=