Bakgrunn, tidligere kirker 

Kirkestedet var som i dag på Stangvik indre (gnr. 117), og middelalderkirken var en stavkirke. Den ble i 1771 beskrevet som korsformet og med svalganger rundt hele og takrytter over krysset. Det antas at den hadde våpenhus i vest og sakristi i øst, og veggene var panelt utvendig. Samtlige korsarmer skal ha vært treskipet med tønnehvelv over midtksipene, og det var krysshvelv under takrytteren. Ifølge en nedtegning i en gammel messebok var kirken oppført i 1407, og ifølge Lorentz Dietrichson var stavene kantete, ikke helt runde. Denne kirken brant ned sammen med prestegårdsbygningene etter lynnedslag den 27. november 1783, og prostens tjenestepike brant inne ved den anledning. To malerier skal ha blitt reddet ut av den brennende kirken.

Det antas at byggingen av ny kirke begynte sommeren 1784, og byggmester var Fredrik Bertelson Eikrem. Dette var en laftet korskirke som ble ble vigslet den 21. januar 1785. Bilder tyder på at kirken hadde våpenhus (eller bislag) på et par av korsarmene, og den hadde sentraltårn (trolig takrytter) og utvendig stående panel. Nye prestegårdsbygninger ble for øvrig oppført litt lenger unna kirken. Innvendig hadde kirken gallerier rundt i korsarmene. Altertavlen og prekestolen ble snekret da kirken var ny, og er i bruk i dagens kirke.